Gården

 

Sveinhaug, – mer enn tusen års historie

 

Sveinhaug er i dag en gård på 300 mål dyrket mark, med økologisk korn- og grasproduksjon, småskala grønnsaksproduksjon, og kulturminnebasert næring knyttet til den tilbakeførte hovedbygningen, hageanlegget og setra. Gården eies og drives av Ingeborg Sørheim, som er femte generasjon på gården.

 

 Sveinhaug tilhører kjernen i det gamle Ringsaker. Sveinhaugen, en monumental gravhaug fra 600-tallet, forteller oss at betydelig makt var samlet i dette området. Der makten var, kom også kirken, og Ringsakers vakre steinbasilika ble oppført under første halvdel av 1100-tallet. Sveinhaug var kirkegods; i kildene finner vi at den ble tatt under pavelig proteksjon under borgekrigene på 1200-tallet.

 

Kjerkjebygda med Ringsaker kirke fra ca 1150

 

De siste århundrene i kirkens eie var gården sete for presteenker. Kanselliet i København hadde sin embetsmann på nabogården Lille Ringsaker. Ringsakers første kommunelokale, Tingvang, ble bygget på Sveinhaugs grunn, og dette var sentrum i Ringsaker helt fram til herredsstyre, sparebank og andre viktige institusjoner flyttet til den nye stasjonsbyen Moelv i tiårene like etter 1900.

 

Fra skysstasjontida, ca 1880

 

Lystgården Sveinhaug fra 1850-årene, – et europeisk villaanlegg

Kirken solgte Sveinhaug i 1849, til grosserer Skappel, en suksessrik forretningsmann fra Christiania, opprinnelig sønn på nabogården Skapal. Han skulle ha et landsted i barndomsbygda. De muntlige overleveringene bruker begrepet lystgård, altså et sted for rekreasjon og selskaplighet. Det gamle middelalderanlegget kunne ikke fylle disse funksjonene, og gjennom de første årene på 1850-tallet blir alt det gamle revet og hele anlegget flyttet. Skappel bygget et strengt symmetrisk anlegg i senempire, organisert omkring en hovedakse som ender i gravhaugen. Dermed ble denne samtidig opphøyet til hagens fondmotiv, anleggets hovedmotiv, og hele gårdens raison d’etre; dens ”grunn til å være”

 

 

Den nye hovedbygningen fra 1850, Sveinhaugen i fond av hagen. Dronebilde fra kortfilmen Alle er alene

 

 

Sommerpensjonatet Sveinhaug fra 1880-årene, – et kultursentrum

Skappel døde før anlegget var ferdig. Han fikk derfor ikke fullført sin idé eller tatt det i bruk. Gården solgt til dagens eiers tippoldeforeldre,  Anne Dobloug og Johannes Furuberget. i 1869. Anne og ektemannen var bønder fra nabosognet Furnes, og tok Sveinhaug som familienavn da de flyttet dit. Anne ble tidlig enke og startet skysstasjon på Sveinhaug i 1880-årene. Siden drev hun sommerpensjonat til langt inn på 1920-tallet. Hun hadde sterke familie- og vennskapsbånd til miljøet rundt partiet Venstre, og spesielt til den ledende kulturavis, “Tidens Tegn”. Hun var søster av samtidens velkjente «Brødrene Dobloug», som hadde forretning med samme navn i Kristiania. Begge var dypt involvert i politikk og samfunnsliv.  Anne Doblougs gjester tilhørte en gruppe skribenter, redaktører, kunstnere, skuespillere, intellektuelle og politikere, hvorav Bjørnstjerne Bjørnson var den lysende stjernen – og gjest i huset ved flere anledninger over mange år. Sønnen i huset, Mikkel Sveinhaug, ble etter hvert en kjent journalist og kommentator i den samme hovedstadspresse, og politisk rådgiver i Venstre. I årene rundt 1900, var Sveinhaug et kultursentrum, både for bygda og for denne bestemte gruppen av Kristianiaborgere.

 

 

Fra sommerpensjonattida, ca 1900

 

 

Da familien kjøpte Sveinhaug var hovedstrukturen med våningshus og låve ferdig, men det manglet en rekke gårdsfunksjoner som stabbur, bryggerhus, drengestue, smie, og flere husmannsplasser. Trolig var heller ikke prydhagen anlagt ennå. Deler av interiøret i hovedbygningen var malt, dekorert og tapetsert, andre rom ennå ikke panelt. Det unge paret innreder i tidens stil og etter egen smak, men med andre økonomiske rammer enn byggherrens. De satte sitt historismepreg på biedermeierinteriøret. Hagen de anla, fulgte ikke opp byggherrens grandiose idé, men tjente i stedet deres eget behov for et avslappet og representativt sted, en intim og hyggelig bondehage mer enn et storslagent villaanlegg. Dette var mer i tråd med den holdningen de hadde til politikk og estetikk, enn byggherrens påkostede og besteborgerlige anlegg. På denne måten plasserte de nye eierne seg annerledes i samfunnet, definitivt som bønder, men trolig også som intellektuelle bønder, med røtter i en embetsmannskultur.

Med andre ord finner vi to ulike viljer i anlegget, som på mange måter motarbeider hverandre. Dette var viktig å være klar over da restaurerings- og tilbakeføringarbeidet startet i 2006.

  

«Anne Svendhoug, din gamle væn, Bjørnstj. Bjørnson» Foto: Gamle Hus & Hager Nr 1 2009

 

 

 

 

Enter text here

Enter text here